En rapport fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, «Koble kropp og sinn», viser at mange med kronisk sykdom og funksjonsnedsettelser blir møtt av et helsevesen som ikke klarer å se sammenhengen mellom fysisk og psykisk helse (Rapport FFO, «Koble kropp og sinn», 2023).
Hver dag opplever mennesker i alle aldre å få en sykdom eller skade som påvirker funksjon, i større eller mindre grad. Et brudd leges, og man får redusert fysisk funksjon i noen uker eller måneder. En kreftdiagnose kan føre til tøffe behandlinger og redusert funksjon over måneder og år. Får man et stort hjerneslag, kan de fysiske endringene bli varige. I tillegg finnes det sykdommer som gir gradvis funksjonstap, og som til slutt kan gjøre en totalt avhengig av hjelp til alt.
Å gå fra å være helt selvstendig til plutselig å være avhengig av hjelp er tøft for de fleste. Oppgaver man tidligere har tatt for gitt, som å smøre sin egen mat, ta en dusj, gå i trappa eller kjøre til butikken, er handlinger vi vanligvis gjør uten å ofre det en tanke. Vi bare gjør det.
Så kommer bruddet. Eller sykdommen som setter oss helt ut av spill. Ja, det finnes krykker, og med dem kan man komme seg rundt, men man har ingen frie hender. Hvem skal bære posene i butikken, eller hvordan skal man få med seg middagstallerkenen bort til spisebordet?
Og hva med den som fikk hjerneslag og nå er avhengig av rullestol, men ikke kommer seg opp til badet i andre etasje? I tillegg møter man restauranter, butikker og andre offentlige steder som ikke er universelt utformet. Det gjør at man blir ekskludert fra sosiale aktiviteter.
Mestring i daglige gjøremål er et viktig grunnlag for selvstendighet og er viktig for alle mennesker. Å være selvstendig betyr å være sjef i eget liv og kunne ta avgjørelser for seg selv. Å miste denne selvstendigheten kan påvirke den psykiske helsen negativt.
De aller fleste som opplever inngripende sykdom eller skade, vil oppleve en form for sorgreaksjon over tapt funksjon og redusert selvstendighet. Det kan komme til uttrykk som tristhet, redsel, sinne eller oppgitthet. Plutselig er fremtiden uviss, og handlinger du tidligere mestret uten problemer, er nå umulige å gjennomføre.
For noen går sorgreaksjonen over i en depresjon eller lammende angst. Livet har blitt vanskelig å håndtere, både fysisk og psykisk. I en slik situasjon er det lett å trekke seg unna og isolere seg, noe som igjen kan føre til ytterligere funksjonstap.
Reaksjoner etter en livsendrende hendelse er komplekse og varierer fra person til person. De aller fleste vil likevel føle seg overveldet over at de ikke mestrer dagliglivets aktiviteter (ADL) og andre aktiviteter på samme måte som før.
Som ergoterapeuter stiller vi ofte det enkle, men likevel så vanskelige spørsmålet: «Hva er viktig for deg?» Spørsmålet er viktig fordi det gir oss et innblikk i hvem personen er, og hva hen ønsker å fokusere på etter et funksjonstap. Det som er viktig for meg, trenger ikke å være viktig for deg. Hvis man begynner å trene på ting som ikke oppleves som viktig for personen det gjelder, kan det virke demotiverende.
Det er lett å tenke at hjelpemidler kun handler om fysisk helse – om å få en mer aktiv hverdag og en sterkere kropp. Det stemmer at jo mer selvstendig og aktiv man er, jo bedre blir ofte den fysiske formen. De siste årene har det imidlertid vært økt fokus på sammenhengen mellom fysisk og psykisk helse. Fungerer kroppen dårlig, står det ofte dårligere til med den psykiske helsen – og motsatt.
Ved å tilrettelegge med hjelpemidler som fungerer godt i hverdagen og som bidrar til økt selvstendighet, aktivitet og mestring, vil man også kunne påvirke den psykiske helsen positivt.
Et eksempel er når man mister førerkortet etter et hjerneslag. For mange vil det begrense livet voldsomt. Daglige turer til butikken eller besøk til venner må plutselig planlegges nøye. Man blir avhengig av andre, taxi eller annen transport.
Her kan en elektrisk scooter gi økt mobilitet og selvstendighet. Man vet at mestring i daglige gjøremål og opplevelsen av selvstendighet er grunnleggende for å opprettholde god psykisk helse – og her kommer hjelpemiddelet virkelig til sin rett.
Til syvende og sist handler det om å finne nye løsninger og strategier: Øke graden av selvstendighet, oppleve mestring, opprettholde gode relasjoner, ha medbestemmelse og føle tilhørighet i samfunnet. Livet blir ikke helt som før, men det kan bli bra igjen.
